Nye funn fra University of Maryland og Smithsonian viser at aktive forkastninger fortsatt rister månen. Analysen av Apollo 17-området peker på måneskjelv – ikke meteoritter – som årsaken til markante terrengendringer i Taurus–Littrow-dalen. For langsiktige oppdrag kan risikoen bli avgjørende for hvor og hvordan vi bygger månebaser.

Funnene: Apollo 17-området rister fortsatt

Studien, publisert i Science Advances, identifiserer Lee–Lincoln-forkastningen som en aktiv seismisk kilde som har generert skjelv med styrke rundt 3,0 i millioner av år. Geologiske endringer nær Apollo 17-landingsstedet i 1972 skyldes ifølge forskerne måneskjelv, ikke nedslag fra meteoritter.

Forskningsleder Thomas R. Watters (Smithsonian) og Nicholas Schmerr (University of Maryland) analyserte blant annet steinblokk-spor og jordskred dokumentert av Apollo 17-astronautene for å estimere styrken på tidligere skjelv i området.

Bevisene i terrenget

Uten et moderne nettverk av seismometre på månen måtte teamet bruke indirekte indikatorer i landskapet for å vurdere bakke-bevegelse.

«Vi har ikke de samme typer instrumenter på månen som vi har på jorden for å måle seismisk aktivitet, så vi måtte se etter andre måter å evaluere hvor mye bakke-bevegelse det kan ha vært, som steinfall og jordskred som mobiliseres av disse seismiske hendelsene,» forklarer Schmerr.

Hvor stor er risikoen?

Forskerne beregner at sannsynligheten for et skadelig skjelv nær en aktiv måneforkastning er 1 av 20 millioner per dag. For kortvarige oppdrag som Apollo 17 var faren minimal, men risikoen øker for oppdrag som varer lenge.

«Hvis astronauter er der i én dag, ville de bare ha veldig uflaks hvis det skjedde en skadelig hendelse,» sier Schmerr. «Men hvis du har et habitat eller bemannet oppdrag på månen i et helt tiår, er det 3650 dager ganger 1 av 20 millioner, eller risikoen for et farlig måneskjelv blir omtrent 1 av 5500.»

Konsekvenser for Artemis og landere

Dette er spesielt relevant nå som Artemis-programmet skal opprettholde en kontinuerlig menneskelig tilstedeværelse på månen. Kommende oppdrag som bruker høyere landingsdesign, inkludert Starship Human Landing System, kan være mer utsatt for bakkesakselerasjon forårsaket av måneskjelv i nærheten av en aktiv forkastning.

Forskerne anbefaler stor varsomhet ved plassering av baser:

«Ikke bygg rett oppå en skrent eller nylig aktiv forkastning. Jo lenger unna en skrent, desto mindre fare.»

• Unngå skrenter og nylig aktive forkastninger ved valg av habitatplassering.
• Planlegg for skjelvbelastninger i konstruksjonsdesign.

Et nytt forskningsfelt på månen

Arbeidet inngår i lunar paleoseismologi – studiet av eldgammel seismisk aktivitet. I motsetning til på jorden, der forskere kan grave grøfter for å avdekke spor etter jordskjelv, må måneforskere støtte seg på materiale som allerede er samlet inn og bilder fra bane.

Feltet skyter fart: En analyse fra august 2025 identifiserte over 22 000 tidligere ukjente måneskjelv i gammelt Apollo-data, nesten tre ganger så mange som tidligere kjent. Studier fra september 2025 klassifiserte over 12 000 termiske måneskjelv ved bruk av krysskorrelasjon og døgntemperaturvariasjoner.

Fremover forventes fremskritt gjennom høyere oppløsningskartlegging, ny teknologi og kommende Artemis-oppdrag som planlegger å utplassere seismometre langt mer avanserte enn de som ble brukt under Apollo. Forskningen er støttet av NASAs Lunar Reconnaissance Orbiter.

Kilder

University of Maryland, Science Advances, NASA Science, NASASpaceFlight.com

Oppsummert: Månen er seismisk aktiv langs forkastninger som Lee–Lincoln. Risikoen per dag er lav, men for langtidsopphold blir den relevant. For å sikre Artemis’ mål om varig nærvær må baser plasseres langt fra aktive skrenter, og nye, mer avanserte seismometre blir avgjørende for trygg planlegging.