Formuene i verden vokser raskt på toppen – og 2025 har blåst nytt liv i spørsmålet: Skal milliardærer begrenses eller bevares? Med Elon Musk på rundt 450 milliarder dollar og en global topp på over 3 000 milliardærer som kontrollerer 16,1 billioner dollar, raser striden i vestlige hovedsteder.

Samtidig lever 831 millioner mennesker på under tre dollar dagen. Kontrasten skjerper kravene om nye regler, nye skatter – eller nye svar fra markedet.

Nøkkeltall som driver debatten

• Elon Musk: Omtrent 450 mrd. dollar i formue og godkjent lønnspakke i Tesla som kan bli verdt nesten 1 billion dollar over neste tiår.
• Global topp: Over 3 000 milliardærer kontrollerer til sammen 16,1 billioner dollar.
• Fattigdom: Om lag 831 millioner lever på under 3 dollar dagen (Verdensbanken).
• Oxfam 2025: De 10 rikeste amerikanske milliardærene økte samlet formue med 698 mrd. dollar bare i 2025.
• Historiske topper: Forskjellen mellom rik og fattig beskrives som den største siden begynnelsen av 1900-tallet.

Kritikken: systemsvikt, regulering og maktkonsentrasjon

Motstanderne mener milliardærklassen er et tegn på at systemet ikke virker etter hensikten. Fadhel Kaboub, økonomiprofessor ved Denison University, ser milliardærer som et produkt av politikkens utforming – ikke enkeltpersoners dyder eller laster.

«Hvis vi kvittet oss med milliardærene i morgen, kan jeg garantere at vi ville hatt en ny klasse av milliardærer innen uken etter. Milliardærer er produktet av politisk svikt. Det absurde er at de eksisterer i det hele tatt, men systemet er designet for å muliggjøre nettopp denne konsentrasjonen av rikdom.»

Kaboub peker på at løsningen ikke bare er skatt, men grunnleggende reguleringsendringer:

«Antitrustlovgivningen i mye av Vesten er hundrevis av år gammel. Disse lovene tillater milliardærer å blomstre.»

Lucas Chancel ved World Inequality Lab minner om at ekstreme formuer er blitt begrenset før:

«I 1910-årene brøt USA opp John D. Rockefellers konglomerat – den gang verdens rikeste mann og i praksis teknologigiganten i sin tid.»

«President Franklin D. Roosevelt innførte senere en toppskattesats på 94 prosent på ekstreme inntekter i 1944, noe som bidro til å finansiere New Deal.»

Fra det globale sør etterlyses mer oppmerksomhet mot hvor verdiskapingen skjer. Dereje Alemayehu i Global Alliance for Tax Justice sier:

«Rikdom produseres ikke bare av investeringer. Den bygges på ressurser og arbeidskraft. I dagens globale økonomi kommer mye av dette fra det globale sør. Dette handler ikke om veldedighet; det handler om å omstrukturere global økonomi for å gjøre den rettferdig.»

Også mediemakt løftes fram som et demokratisk problem. Desmond Freedman ved Goldsmiths Leverhulme Media Research Centre advarer:

«Det som er viktig å huske er at kontroll over media til syvende og sist handler om kontroll over tilgang til informasjon. Derfor ser du sjelden meningsfull gransking av medieeiernes egne interesser.»

Forsvaret: innovasjon, eierskap og markedets drivkraft

På den andre siden mener tilhengerne at milliardærer i hovedsak oppstår fordi de leverer etterspurte produkter og tjenester. Maxwell Marlow ved Adam Smith Institute avviser ideen om å avskaffe milliardærer som «tåpelig»:

«Det store flertallet av milliardærer i Vesten skapte den enorme rikdommen de nå eier... ganske enkelt gjennom å skape produkter, tjenester og andre ting som vi som samfunn fritt har kjøpt.»

Han understreker at formuene i stor grad ligger i aksjer, immateriell eiendom, land og eiendom – ikke kontanter.

«Milliardærer har en egeninteresse i å øke sin rikdom og derfor i å vokse produktive, lønnsomme, problemløsende selskaper,»

og peker blant annet på Nvidia og SpaceX som eksempler på innovasjonskraft.

Politikken: Skatt på superrike tilbake på toppnivå

Spørsmålet om milliardærskatt er løftet til de høyeste politiske nivåene. Innenfor G20 har Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva satt beskatning av superrike tydelig på agendaen. I Frankrike er det bred politisk støtte for forslag om å skattlegge milliardærer og centi-millionærer.

FN-eksperter anslår at om hver milliardær fikk beholde kun én milliard dollar og resten ble omfordelt, ville det vært nok til å ende ekstrem fattigdom i 196 år. Om det er politisk mulig, er et annet spørsmål, men økt innsyn gjennom avsløringer som Panama Papers og LuxLeaks har styrket argumentene for endring.

Ifølge kritikerne handler det ikke lenger om om de ultrarike kan skattlegges, men når – mens formue fortsatt konsentreres i toppen.

Verdens rikdom samles stadig tettere hos noen få, mens politikere, økonomer og aktivister strides om verktøykassen: skatter, reguleringer eller markedets innovasjon. Debatten vil tilta i styrke etter hvert som formuene vokser – og svarene må trolig finnes i spennet mellom omfordeling, konkurranse og åpenhet.