Hjernens stjernestøv tar ledelsen. Tre uavhengige studier publisert i Science i 2025 slår fast at astrocytter styrer hjernens aktivitetsnivå og tilstander. Funnene utfordrer et århundre med nevron-fokus – med store konsekvenser for forståelsen av psykiske lidelser.

Fra «lim» til supervisor

Astrocytter ble oppdaget på 1800-tallet og lenge sett på som et rent støttestillas for nevroner. Samlebetegnelsen glia kommer fra gresk for «lim».

I 1989 gjorde Stephen Smith ved Yale University et gjennombrudd: Med fluorescensmikroskopi så han at astrocytter bølget med kalsium når de ble utsatt for glutamat – et tegn på at de responderer på nevronale signaler.

Tre Science-studier som flytter makten

I 2025 publiserte tre uavhengige grupper i Science funn som definitivt beviser at astrocytter spiller en langt større rolle i hjernens funksjoner enn antatt. Resultatene utfordrer hele grunnlaget for moderne nevrovitenskap.

«Vi lever i connectomics-tidsalderen, hvor alle elsker å si at hvis du forstår forbindelsene mellom nevroner, kan vi forstå hvordan hjernen fungerer. Det stemmer ikke,» sier Marc Freeman, direktør ved Vollum Institute.

Sebrafiskene som ga opp – og hvorfor

Hos sebrafisk som svømte mot en simulert strøm, observerte Misha Ahrens’ gruppe ved Howard Hughes Medical Institute at fisken ga opp etter rundt 20 sekunder. Ved helhjernemålinger av både nevroner og astrocytter så forskerne at astrocyttene holdt telling på antall forsøk og til slutt sendte et stoppsignal. Da forskerne deaktiverte astrocytter med laser, sluttet fisken aldri å svømme.

«Det var første gang det ble vist at astrocytter hadde en rolle i atferdsrelaterte tilstandsendringer,» sier Ahrens.

Hvordan hjernens «tilstand» skrus opp og ned

I mai 2025 viste Freeman og teamet ved Vollum Institute at astrocytter kan skru av og på sin følsomhet for nevrotransmittere som dopamin og glutamat. Denne mekanismen lar dem velge hvilke nevroner de skal lytte til og dempes eller forsterkes kretser for å skape mening i hjernens kakofoni.

Astrocytter danner et massivt nettverk: En enkelt celle i menneskehjernen kan nå opptil 2 millioner synapser. De opererer på langsommere tidsskalaer enn nevroner, med kalsiumsbølger over sekunder til minutter – ikke millisekunder.

Den felles molekylkjeden på tvers av arter

Studiene identifiserer en påfallende lik molekylær sekvens i ulike arter: Norepinefrin aktiverer astrocytter, som frigjør ATP. Utenfor cellen omdannes ATP til adenosin, som virker på nevroner – i sebrafisk ved å aktivere nevroner som hemmer svømming.

Thomas Papouin ved Washington University School of Medicine fant at norepinefrins effekter på synapser i musehjernen var helt avhengig av astrocytter – selv når nevronenes norepinefrin-reseptorer var fjernet.

«Vi forventet at mye av norepinefrins effekt på synapser ville være formidlet av astrocytter. Men vi forventet ikke at alt ville være det!»

Paralleller hos fruktfluer, sebrafisk og mus peker mot «en evolusjonært bevart måte astrocytter kan ha dyp påvirkning på nevrale kretser,» sier Freeman.

Søvn, stress og psykisk helse

Astrocytter ser ut til å holde styr på søvngjeld gjennom dagen, trolig via oppbygging av kalsium, og frigjør søvnfremkallende molekyler. I 2024 ble det avdekket en nevron–astrocytt-krets som utløses av stress og produserer depresjonslignende atferd hos mus.

«Det er mulig at noen psykiske lidelser er lidelser i astrocyttsignalering,» sier Ahrens. «Menneskers humør endres relativt sakte, i en prosess delvis drevet av nevromodulatorer.»

Astrocyttenes rolle i nevromodulering peker på deres løfte som mål for legemidler.

«Nevrovitenskap har bare brydd seg om nevroner i et århundre nå, og vi har ennå ikke kur for en eneste hjernelidelse,» sier Papouin. «Måten å endre dette på er å akseptere eksistensen og innflytelsen til ikke-nevronale celler som astrocytter, og inkludere dem i modeller og eksperimenter.»

Feltet må tenke nytt

Ifølge Freeman tenker 99 prosent av nevroforskere fortsatt ikke på hva astrocyttene gjør når de tester kretser.

«Og det kan ha virkelig dyptgående effekter på hvordan den kretsen fungerer.»

Hovedpoeng: Astrocytter er ikke bare støtteceller, men styrer hjernens tilstand på tvers av arter via en felles molekylkjede. Neste steg blir å integrere dem i modeller og eksperimenter – med mulige konsekvenser for søvn, stress og psykisk helse.